Taming the Jackal: Why Language Matters More Than Ever
I’ve tried hard not to mention active political figures on this blog. I do that intentionally—not because I don’t have opinions, but because I don’t want to lose readers to the haze of partisan vitriol. Political passion, as we see it now, is often short-sighted and misdirected. It burns hot, fizzles fast, and rarely invites the kind of careful thought that builds understanding or trust.
But this week, I’m making an exception.
Because this week, the most powerful man in the world and the richest man in the world took to their social media platforms and acted like playground bullies. What started as insults on Truth Social and X (formerly Twitter) nearly spiraled into consequences that were anything but trivial: threats to our national budget process, disruptions to our space program, and the livelihoods of millions hanging in the balance. All because two men couldn’t resist the urge to publicly feed their egos.
And that’s the point I can’t ignore.
We’ve all heard it: “Sticks and stones may break my bones, but words will never hurt me.” But nothing could be further from the truth. Words can wound deeply. They shape culture, cement power, justify violence, and destroy relationships. Occasionally, in the checkout line or at a restaurant, I hear a parent lash out at their child—not with fists, but with fury. I don’t judge; I remember the scowls aimed at my own mother when she did the same. But I feel the same tight knot in my chest. And every time, I have to bite my tongue not to intervene.
Why do we lash out at the ones we love? Why has our language become so cruel, so careless? Why do we weaponize words?
The answer, I believe, lies in what psychologist Marshall Rosenberg called Jackal Language—the voice of judgment, shame, and fear. In my experience, the Jackal isn’t just a concept; it’s a character. A shadow-self. A monster that rises up in the narrow moment between being hurt and choosing how to respond. It’s the fragile ego, hijacked by fear of humiliation, and desperate to return the favor.
I know that voice. It lives in me. Sometimes it slips out before I realize it—snapping at a loved one, undermining my own worth, poisoning trust. I grew up in a home where yelling was part of the rhythm of the day. We called it love. But really, we were just getting better at living with our monsters.
And what’s so dangerous about this moment—about men like Trump and Musk—is that they’ve built global platforms that act like megaphones for the Jackal. When they lash out, they’re not just venting. They’re modeling a kind of toxic, ego-driven expression that normalizes bullying. And when that speech influences policy, business, and culture, it doesn’t just hurt feelings—it costs jobs, erodes democracy, and fractures communities.
Let’s be clear: we all have Jackals inside us. No one is exempt. And the more we feed them—with comparison, with judgment, with self-loathing—the stronger they become. But we can also starve them. We can practice self-compassion. We can breathe before reacting. We can speak not from our wounds, but from our values.
Unfortunately, American culture often rewards the Jackal. Our “winner-take-all” system glorifies domination and punishes humility. Just look at our slogans, our bumper stickers, our political rhetoric. It’s all about humiliating the other side, reducing people to enemies, and cheering when they fall.
But that’s not how great communities are built.
The most remarkable communities I’ve seen—the ones I write about and try to nurture—aren’t perfect. But they are intentional. They center compassion over judgment, interdependence over ego. They value authenticity. They use language that creates space for others, not soundbites to destroy them. These places are living proof that when we lead with softness and strength, instead of shame and volume, people thrive.
We need more of that. Not just in government or tech empires—but in schools, workplaces, and around kitchen tables. Wherever words are spoken, we have the choice: feed the Jackal, or build something better.
What Can We Do Instead? (A Call to Action)
Next time the Jackal rises in you—and it will—try this instead:
Take a breath. Literally. Pause for just three seconds. That space is where the Jackal loses its grip.
Notice what you’re feeling. Are you hurt? Frustrated? Embarrassed? Try to name the feeling without judgment.
Ask yourself what you need. Maybe it’s respect, clarity, connection, or to feel safe. The Jackal only rages when a need is unmet.
See the person, not their Jackal. Behind every snide remark or defensive jab is someone trying (badly) to meet a need. Don’t take the bait.
Choose your words carefully. Use “I” statements. Be honest and kind. Ask questions with curiosity, not accusation.
Try this NVC formula:
When I see/hear ____ , I feel ____ because I need ____. Would you be willing to ____?
This isn’t about being soft or naïve. It’s about being powerful in a deeper, steadier way. It’s about choosing language that heals, connects, and strengthens—especially when it’s hardest.
Because true leaders aren’t the loudest in the room. They’re the ones who turn down the volume so everyone else can be heard.
Let’s be those kinds of leaders. Let’s speak louder than the Jackal—with clarity, courage, and compassion.
Temme sjakalen: Hvorfor språk betyr mer enn noen gang
Jeg har bevisst forsøkt å unngå å nevne aktive politiske skikkelser i denne bloggen. Ikke fordi jeg ikke har meninger, men fordi jeg ikke vil miste lesere i tåken av partisk bitterhet. Politisk lidenskap, slik vi ofte ser den nå, er korttenkt og feilrettet. Den brenner hett, slokner raskt og inviterer sjelden til den typen refleksjon som bygger forståelse eller tillit.
Men denne uka gjør jeg et unntak.
For denne uka tok verdens mektigste mann og verdens rikeste mann til sine respektive sosiale medier og oppførte seg som skolegårdsbøller. Det som begynte som fornærmelser på Truth Social og X (tidligere Twitter), var nær ved å få alvorlige konsekvenser: trusler mot nasjonalbudsjettet, forstyrrelser i romprogrammet og millioner av arbeidsplasser satt i fare. Alt fordi to menn ikke klarte å la være å mate egoet sitt offentlig.
Og det er nettopp derfor jeg må si noe.
Vi har alle hørt det: “Pinner og steiner kan knekke mine bein, men ord kan aldri skade meg.” Men det er så langt fra sannheten som man kan komme. Ord kan såre dypt. De former kulturer, sementerer makt, rettferdiggjør vold og ødelegger relasjoner. Av og til, på butikken eller en restaurant, hører jeg en forelder som mister besinnelsen – ikke med slag, men med skarpe ord. Jeg dømmer ikke. Jeg husker blikkene som ble rettet mot min egen mor når hun gjorde det samme. Men jeg kjenner det samme stramme ubehaget i brystet. Og hver gang må jeg aktivt holde meg tilbake fra å gripe inn.
Hvorfor sårer vi dem vi elsker mest? Hvorfor har språket vårt blitt så hardt, så skjødesløst? Hvorfor bruker vi ordene våre som våpen?
Svaret, tror jeg, finnes i det psykologen Marshall Rosenberg kalte Sjakalspråk – stemmen som dømmer, skammer og frykter. I min erfaring er sjakalen ikke bare et begrep, men en skikkelse. En skygge. Et monster som dukker opp i det lille øyeblikket mellom å bli såret og å velge hvordan man skal svare. Det er det skjøre egoet, kapret av frykten for ydmykelse, som desperat vil slå tilbake.
Jeg kjenner den stemmen. Den bor i meg. Noen ganger slipper den ut før jeg selv merker det – en kommentar til noen jeg er glad i, et nedsettende blikk på meg selv, en spydighet som skaper avstand. Jeg vokste opp i et hjem der roping var en del av hverdagen. Vi kalte det kjærlighet. Men egentlig hadde vi bare blitt flinke til å leve med monstrene våre.
Det farlige i vår tid – med menn som Trump og Musk – er at de har skapt globale plattformer som fungerer som megafoner for sjakalen. Når de slår tilbake offentlig, normaliserer de mobbing. Og når den typen språk påvirker politikk, næringsliv og kultur, handler det ikke lenger bare om sårede følelser. Det handler om arbeidsplasser, om samfunnets helse, om liv.
La oss være ærlige: Vi har alle en sjakal i oss. Ingen slipper unna. Og jo mer vi mater den – med sammenligning, fordømmelse og selvkritikk – jo sterkere blir den. Men vi kan også sulte den. Vi kan puste. Vi kan vise oss selv medfølelse. Vi kan velge å svare med verdighet og hensikt.
Dessverre belønner amerikansk kultur ofte sjakalen. “Vinneren tar alt”-mentaliteten hyller makt og ydmyker sårbarhet. Se på slagordene våre, bumperstickers, og den politiske retorikken. Alt handler om å knuse motstanderen, redusere mennesker til fiender, og juble når de taper.
Men det er ikke slik gode samfunn bygges.
De mest bemerkelsesverdige fellesskapene jeg har sett – de jeg skriver om og forsøker å skape – er ikke perfekte. Men de er bevisste. De setter medfølelse over dømming, gjensidighet over ego. De verdsetter ekthet. De bruker språk som skaper rom for andre, ikke setninger som skal knuse. Disse stedene beviser at når vi leder med mykhet og styrke – i stedet for skam og lydvolum – trives mennesker.
Vi trenger mer av det. Ikke bare i regjering og teknologi, men i skoler, på arbeidsplasser, rundt kjøkkenbord. Overalt hvor ord brukes, har vi et valg: Mate sjakalen, eller bygge noe bedre.
Hva kan vi gjøre i stedet? (En oppfordring til handling)
Neste gang sjakalen reiser seg i deg – og det vil den – prøv dette i stedet:
Ta et pust. Helt konkret. En pause på tre sekunder kan være forskjellen mellom skade og heling.
Legg merke til følelsen. Er du såret? Frustrert? Flau? Navngi følelsen uten å dømme den.
Spør deg selv: Hva trenger jeg nå? Kanskje det er respekt, forståelse, trygghet eller kontakt. Sjakalen roper når et behov ikke blir møtt.
Se personen – ikke sjakalen. Bak hvert spydig utspill er et menneske som (klønete) prøver å dekke et behov. Ikke ta det personlig.
Velg ordene dine med omtanke. Bruk “jeg”-setninger. Vær ærlig og vennlig. Still spørsmål med nysgjerrighet, ikke anklage.
Prøv denne NVC-formelen:
“Når jeg ser/hører ___, føler jeg ___ fordi jeg trenger ___. Ville du vært villig til å ___?”
Dette handler ikke om å være svak eller naiv. Det handler om en dypere form for styrke. Om å bruke ord som helbreder, forbinder og bygger – særlig når det er vanskelig.
For de virkelig store lederne er ikke de som roper høyest. Det er de som senker stemmen, slik at andre kan bli hørt.
La oss være slike ledere. La oss snakke høyere enn sjakalen – med klarhet, mot og medfølelse.